Gratulerer med dagen, kjære sambygdingar. Gratulerer med dagen, kjære, gode landet vårt. Ja, vi elskar Norge, ja vi elskar Jølster. Ja vi elskar vatnet vårt, fjella våre og elva vår.

Myrull: Foto av Line Hårklau.

Og i dag feirer landet vårt bursdag. Når du og eg har bursdag får vi både gåver og helsingar, kanskje på eit kort? Nei, helsingane kjem nok oftast på telefonen no til dags. Når eg har bursdag brukar eg å få ei helsing på telefonen min frå ein som heiter Fridtjov. Kjenner de han? Han bur her på Vassenden, og han skriv så fine helsingar! Eg veit ikkje om nokon som skriv så fine helsingar som han. Sist eg hadde bursdag fekk ei slik fin helsing igjen, han skreiv:

«Til lukke med dag og nytt åremål. Dagane går og åra kjem. Ei trøyst det er at om live stutnar i eine enden så lengjest det i hin.»

Høyrer de kor fint? – Dagane går og åra kjem. Om livet stutnar i eine enden så lengjest det i hin? Kva betyr det, skal tru?

Blir livet kortare eller blir det lengre, når vi blir eldre? Neste gong eg har bursdag blir eg femti år. Huffameg, kor mykje, tenk at eg har blitt så gammal. Så gammal har eg blitt no, at eg har levd lenger enn eg skal leve. Det er litt skummelt å tenke på. Men så trøystar eg meg med helsinga frå Fridtjov, og tenkjer på korleis eg skal bruke tida eg får så bra som eg kan. Faktisk kan det å tenkje litt på at vi skal døy, hjelpe oss til å hugse kva som er viktig at vi gjere, mens vi lever. Ein eg kjenner har skrive eit skikkeleg godt dikt om dette, det er faktisk mitt favoritt-dikt, og det heiter «Døden» – grøss og gru! Her skal de høyre:

Det er lenge til eg skal døy,

har eg bestemt.

Det er mykje eg skal ha gjort

før den tid,

mange jenter eg skal kysse

og gifte meg med,

mange land eg skal besøke

og hav eg skal symje i.

Og når døden ein dag kjem

i den store svarte bilen sin,

skal eg først be han inn

på ein kopp svart kaffi

før vi set oss inn i bilen og kjører.

Og når døden snur seg mot meg

og spør: No, har du fått

gjort alt du skulle?

skal eg svare fornøgd:

Ja, det har eg.

(Frå «Katten til Ivar Aasen møter Hunden frå Baskerville» av Ragnar Hovland)

Korleis kan vi eigentleg vite kva som er viktig for oss å gjere? Kva vi har aller mest lyst til? Kva vi må få gjort før vi skal døy?

Nei, det er ikkje alltid så lett, men eit triks kan vere å prøve å dagdrøyme. Har du prøvd det? Ei bok eg har lese handlar om ein gut som dagdrøymer mykje. Han heiter Kjell. Han er tjuv. Heile familien hans er tjuvar, så difor må han og vere tjuv.

«Kvifor stel vi eigentleg, spør Kjell? Kvifor kan vi ikkje berre kjøpe det vi treng, slik alle andre gjer? – Vi er tjuvar Kjell. Vi har ikkje pengar. Men om vi hadde hatt vanlege jobbar, då hadde vi tenkt pengar og kunne kjøpt det vi ville. – Å stele er jobben vår, om vi vil ete, må vi stele mat. Om vi vil gå på ski, må vi stele skia. Skjønar? Alt kan og må stelast.»

Men Kjell drøymer om noko anna. Om han ikke hadde vore tjuv, ville Kjell ha vore hestetemjar. Eller brøytebilsjåfør. Eller grønsaksbonde. Då kunne han tent sine eigne pengar og kjøpt seg ein motorsykkel. Eller eit gigastort slott. Eller ein is.

Slik tenkjer Kjell når han dagdrøymer. No kan du og prøve, eller ikkje akkurat no då. No skal du vel snart av stad å kjøpe deg ein is, sjølv.  Men litt seinare, når eg er ferdig å snakke. Det er ikkje så lenge til.

No vil eg først fortelje om ein annan gut som budde her på Jølster, og som fanst på ekte, ikkje berre i ei bok. Han budde på Ålhus, og han dagdrøymde også veldig mykje. Han drøymde om å bli malar. Han likte sikkert syttande mai veldig godt, han og. Men den festen han likte aller best var jonsokafta. Dokke veit, då vi brukar å brenne bål. Han likte så godt å sjå på bålet, han kjende det som om han hadde ein slags flamme inni seg og.

«Jeg brender efter at gjøre noe med malning»

skreiv han i eit brev, då han var berre 16 år. Ja, han skreiv på dansk, sjølv om han var norsk. Det gjorde alle her i Norge i gamle dagar. No gjer vi det ikkje lenger, og det er faktisk litt difor vi feirer 17. mai! Spør besta eller bestefar, mamma eller pappa om dei kan forklare korleis det heng i hop, for eg vil heller fortelje meir om guten med flammen inni seg. Pappaen sa, nei! Du skal bli prest sånn som eg. Men Nikolai bestemte seg for å følge flammen og bli malar. Det var ikkje lett!

Men det var riktig og viktig, for han. Og no, over hundre år seinare, veit vi at det var riktig og viktig for oss også. Har de sett dei fine bileta Nikolai Astrup har mala av fjella våre og vatnet vårt? Jølster er blitt berømt i heile verda, fordi han følgde flammen og gjorde det han brann for, sjølv om han måtte kjempe for få lov, og sjølv om han ikkje fikk lov ein gong! Eg som har levd så lenge at eg snart skal bli femti år, har fått noko som heiter erfaring. Ei slik erfaring er at dei riktige, viktige tinga er ofte litt vanskelige. Vi må finne fram noko sterkt i oss sjølv, for å klare dei, og ofte noko modig. Og så må vi følge flammen, for det finst ein flamme inni deg, som brenn og lyser og viser deg kva du må gjere med tida du får, dagane som går og åra som kjem, om den berre får luft. For det veit dokke, at ein flamme som skal brenne, den må ha luft. Og korleis får du luft? Du pustar. Du må hugse å puste. Men til og med det å puste, som er så lett, kan av og til bli vanskeleg. Her kjem eit dikt om det:

(Frå «Tusen elgar i garasjen»  av Sigmund Løvåsen)

Litt rart dikt? Kanskje. Men fint, synst eg. Og plutseleg, når eg les dette diktet, forstår at dei aller viktigaste tinga, dei er visst ikkje vanskelege i det heile tatt!  Dei er enkle og fine og til og med heilt gratis ofte. Vi må berre hugse dei, og vi hugsar dei lettare når vi pustar: Plukke løvetann, ete markjordbær, bade – i lauvet, eller i vatnet,  bygge snømann. Smile til nokon som treng eit smil, sende ei fin helsing til nokon som vil bli glad for orda du skriv eller seier, slik eg blei glad for orda eg fekk frå Fridtjov.

Alt dette kan vi gjere, vi som kan puste, i tida vi får, her kor vi bur. Ja, vi elskar vatnet vårt og fjella våre og elva vår. Jølster er vår plass på jorda. Pustar vi med vinden, i lyset frå sola i væta frå regnet held vi liv i flammen i oss sjølve. Flammen lyser og brenn, og viser deg vegen din framover i livet, om du vil bli malar, grønsaksbonde, hestetemjar, brøytebilsjåfør eller noko heilt anna. Det er ikkje alltid så godt å vite, av og til føler vi oss ikkje flinke nok, eller det verkar som om andre greier alt betre enn du. Kanskje kan det vere slik på skulen, av og til?

Då kan vi trøyste oss med ei anna helsing, ikkje frå Fridtjov med frå ein som heitte Albert. Albert Einstein. Kanskje verdens smartaste mann! Han sa:

«Alle er født som genier. Men hvis du dømmer en fisk etter dens evne til å klatre i et tre, vil den resten av livet tro at den er dum».

Kva betyr det? Det handlar om at vi er forskjellige og flinke til forskjellige ting, og heldigvis for det. Denne flammen inni oss som eg snakkar om, det er jo ikkje ein flamme på ekte, det er ein måte å forklare at vi alle samen er geni, vi er alle saman skikkeleg flinke, til eitt eller anna, og vi har rett til og lov til å følge den flammen, fordi vi bur i eit så fritt og godt land, som Norge.

Men sjølv om vi bur i eit fritt land, på ein fin plass, kjem det av og til triste dagar. Det blir på ein måte mørkt, inni oss. Det skjer ikkje berre kanskje, det skjer heilt sikkert. Ein og annan trist dag, eller fleire, det har livet på lur til oss alle. Det er litt trist å tenke på, det er det jo. Men det som er fint å tenke på er at dei triste dagane heldigvis ikkje kjem på same tid, til alle. Blir det mørkt for meg, kan du lyse til meg, og blir det mørkt for deg, kan eg lyse til deg. Her kjem eit dikt om det, og det er det siste diktet for i dag, det lovar eg:

(Frå «Når du held om ein draum» av Per Olav Kaldestad.)

Draumar og lys. Det er to skikkelege superkrefter, faktisk.

Draumar og lys kan gjere dagen din betre og livet ditt betre. Draumar og lys kan gjere bygda vår betre, landet vår betre og heile verda vår betre, faktisk.

Ein gong sa ein mann:

«I have a dream today.  have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal».

Han budde i eit anna land enn vårt, han budde i USA. Og det er ei stund sidan han sa dette, det er 60 år sidan i år. Ikkje ein gong eg var fødd. Men nokre av dei som er her på 17.mai-en vår, var født, det trur eg. Han heitte Martin Luther King. Han hadde brun hud. Og den gongen var det slik at dei som hadde brun hud ikkje fekk gjere det same som dei som hadde kvit hud i det landet. Noko så dumt! Men sånn var reglane. For eksempel fekk dei ikkje sitje på dei same seta i bussen som dei som hadde kvit hud. På bussen stod det skilt: «Whites only» – Året etter at Martin Luther King sa høgt kva han drøymde om, i ein tale litt sånn som no, berre at det var mange tusen som høyrde på, at han drøymde om at alle skulle bli behandla likt i landet sitt, gjekk ei dame inn på ein buss. Rosa Parks, heitte ho. Det var nesten heilt fullt på bussen. Ho sette seg på eit sete der det stod whites only – berre for kvite, sjølv om ho hadde brun hud. Buss-sjåføren blei sint; flytt deg med ein einaste gong! Du kan stå! Sa han. Men veit de kva ho gjorde? Ho sa nei. NEI, sa ho. Sjølv om det var i mot reglane. Dei dumme, dumme reglane. Så måtte ho i fengsel. Korleis kunne ho tore å seie nei, og kvifor ville ho heller sitte i fengsel enn å stå på bussen? Kanskje fordi ho hadde høyrt kva Martin Luther King hadde sagt i talen sin, og begynt å drøyme om det same. Draumen hans hadde tent ein flamme inn i henne, og ho greidde å hente fram noko sterkt og noko modig. Og fordi ho var sterk og modig, var dei andre sterke og modige, og før det var gått eitt år måtte dei som bestemte i USA forandre reglane sine og ta bort skilta på bussane.

I vårt land har vi heldigvis ikkje så dumme reglar, vi har ganske gode reglar i grunnen. Men har hatt dumme reglar før, vi og. Til hausten skal det vere noko som heiter valg i Norge, vi skal bestemme kven som skal bestemme, på ein måte. Før i gamle dagar hadde vi ein dum regel om at damene ikkje kunne stemme når det skulle vere valg, for eksempel. Då var det nokre sterke, modige damer som drøymde både om dagen og om natta om å forandre den regelen. Dei drøymde, og holdt talar og dei skreiv helsingar og jobba skikkeleg knallhardt, for dette var vanskeleg å få til. Men dei klarte det! Heldigvis for oss, som slepp den dumme regelen.

Korleis kunne dei vite at det var ein dum regel dei måtte forandre? Korleis kunne dei vite kva som var rett og kva som var feil? Eg trur dei hadde ein flamme inn i seg som lyste og viste dei kva dei måtte gjere.

I verdens finaste forteljing som heiter Brødrene Løvehjerte handlar det om to brødre, den eine heiter Kavring og den eine heiter Jonathan. Jonathan er storebroren og Kavring er lissjebroren. Ein stad i forteljinga blir det veldig farleg, det blir heilt livsfarleg. Kavring er redd, og Jonathan må vere modig og seier til Kavring

«Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.»

I eit land som ligg eit stykke bortanfor vårt, som heiter Ukraina, må dei som bur der vere frykteleg modige no. Dei må vere modige sjølv om det er livsfarleg. Dei må kjempe for å få ha sine eigne reglar, i sitt eige land, og bestemme sjølv korleis reglane skal vere. Mange av dei vaksne må reise i krigen. Mange av ungane må rømme. Nokre av dei har rømt hit til oss. For dei er det mange triste dagar, det er mørkare enn vi nesten kan forstå. Så vi må dele lyset vårt, ein to tre fire fem og mange fleire gonger. Vi feirar at vi har eit fritt land. Ja, vi elsker dette landet. Og vi deler lyset vårt, festen vår, ja heile nasjonaldagen vår, med dei, som kjempar for å få eit fritt land på nytt. For dei elskar vatna sine, fjella sine og elvane sine dei, akkurat slik som vi. Slava Ukraini!

Gratulerer med dagen! Hugs å puste, hugs å drøyme.